fredag 23. januar 2015

Bak fasaden:

Bak ein fasade kan det skjule seg så mangt.
 Eg har prøvd så godt eg kan å skjule ein svangerskapsdepresjon så godt eg kan for omverdenen. 
Eg har måttet svelge MANGE kameler i høst.
Det har vert tøft og nå er eg sliten. I dag er presset så ufattelig stort på at alle skal være så vellykka og at alt skal sjå så perfekt ut. Eg innrømmer lett at eg er ein av dei som vil vise ein fin fasade. 
Ein skal ha det nyaste innen interiør og mote. Ungane skal oppføre seg eksemplarisk og kjærligheten blomstre år etter år, men kva skjuler me bak vår perfekte fasade?
Eg har nå gått eit stort steg, kanskje eit altfor langt steg med å sleppa dokke bak min "perfekte" fasade. Dette gjør eg for eg er lei av presset som er i dag. Og ikkje minst tabuet med å fortelle at ein har slete i svangerskapet og at det har gått så pass langt at eg har trengt hjelp.
Eg har vert så heldig at eg har hatt ei jordmor og ein kvinnelig lege på fødepoliklinikken som har
SETT meg, dei har tatt kontakt med andre personer som der igjen har tatt godt vare på meg.


(Minstemann 15mnd, eg 36uker)

Eg vil at du som leser dette innlegget ( og det er ikkje for kven som helst dette innlegget, og eg har forståelse for at det vil komma reaksjoner på at eg blottlegger meg slik) 
men dette er for deg som har det samleis, du er ikkje aleine.

 EG har følt meg så unormal og aleine. Alle der ute er jo så overlykkelige ved å få gå å bera eit barn i magen. Og dei trur at lykken blir servert på eit sølvfat når han/ho kjem ut. Men for meg har det ikkje vert slik. Misforstå meg rett, eg elsker barna mine høgare enn ALT men ein føler seg så unormal når ein ikkje opplever dette med å sveve på ei rosa sky som tydligvis alle andre gjør etter å ha født eit barn.
Og ja eg er bevisst på at eg er heldig som kan få barn. Og eg er heldig som har fått friske barn, sjølv om eg hadde vert lika glad i dei hadde dei ikkje vert det/ eller om dei blir sjuke.

Har i høst måttet tåle mange kommentarar, ikkje alle har vert lika lette å smile tilbake til. 
Kvifor er det slik at når ein er gravid så skal alle få lov å ha ein meining om utsjåande ditt? 
og om kva kjønn ein har i magen? 
"du ser mye større ut denne gang enn dei 2 første så det er sikkert ei jente du bærer"
"sildaprinsesså bør jo få seg ei egen prinsessa"
"håpe for din del at det er jentå som kommer slik at du får ein lykkelig alderdom"
"du som har to gutter burde jo hatt ei lita jente å dulle med"
Kan tro eg har hatt lyst til å spenna dei som har sagt slik i leggen, men der har eg stått og smilt og sagt jada jada, mens tårene og klumpen i halsen bare har vokst seg større og større. 
For dokke som tror eg har vert svak så vil eg påstå eg har vert stikk motsatt. Og for dokke som tror eg bare kan ta meg sammen så er ikkje det slik når ein har ein depresjon. 
Eg er følsom og veit aldri korleis eg vil reagera på ulike hendingar. 
Eg er den samme som før, og vil at du skal behandle meg likt. 
Einaste er at eg er meir trøtt, mindre energi, viser mindre glede over ting enn før og ler mindre. 
Du ser meg kun på dei gode dagane så det er ikkje godt å kunne avsløre ein slik hemmelighet som eg har hatt. Og det kan kanskje væra vanskelig å forstå kossen eg har blitt delvis sykemeldt når eg har sett så sprek og fersh ut,
For eg er heldig som ikkje har hatt noko fysisk vondt og det har eg lagt vekt på når eg har fått spørsmål om korleis eg har det. Men psyken har vert ein utfording og den har vert grunnen til at eg ikkje alltid har klart å gått på jobb. 

Eg undrar meg også over at når ein går gravid får ein daglig spm om korleis ein har det, alle blir så veldig opptatt av at ein skal ha det bra, mens utenom graviditeten blir eg svært sjeldent spurt. 
Og det har vert akkurat i denne perioden eg ikkje har villet blitt spurt. 

Eg er ikkje redd for at eg ikkje skal bli "frisk" igjen, og prøver å sjå på dette som ein rik kunnskap i livet. Eg ser mennesket på ein heilt anna måte, eg setter pris på dei små tinga i kvardagen, eg tar meg ikkje sjølv så høgtidlig og eg har knytta nokre heilt spesielle bånd til nokon av dei nærmaste i
familien min, takk spesielt til søster Ingrid <3




post signature

13 kommentarer:

  1. Kjæære deg så åpen du e, sko ønska flerne va d og viste ansikt t någe så ramme så mange... Og desverre pga denne fasaden så alle vil se så gjemme mer og mer seg av an... Eg hadde d så likt når eg gjekk gravid mye pga eg sleid før eg blei gravid, og unna heila svangerskapet hørte eg mye av d du beskrive her spes d med kjønn irritere meg heilt grønn. Eg fekk som deg go hjelp via psykriatisk jordmor på føden (tangerud) hu va en reddandes engel ... Så vondt å lesa d du skrive kan ikkje aent enn å håba d snur, men jafall bra du har bedt om hjelp altfor mange slite i d skjulta og fortelle aldri om vonde tanka og følelsa, så d e jafall et steg i rett retning. Å når fødsel e øve og barselpermisjon komme e d nok ei tid der d forventes evig lykke, men søvnløse netter mm gjør någe med en mamma som allerede va sliten... For oss va d stor hjelp i at "pappaen" tok ut mye permisjon slik jeg ikke satt alene, har og hørt om andre som er blitt sykemldt slik pappan skal kunne være hjemme med mor og barn... D er ingen skam jeg syns d er positivt at barn og far og får tilbringe tid i nyfødt perioden selv om mange har sine synspunkt på d men d skal du bare gi f i teeenk på deg og barna, og unn deg selv egentid 💛💛💛💛 sender deg en god klem.-irene

    SvarSlett
    Svar
    1. eg har slete ette dei to første fødslane o uten å sagt d til ei levande sjel, men denne gang har det vert verre og det har gått så pass ut over dei rundt meg at eg måtte bare væra ærlige å legga alle kortene på bordet, og pr i dag e eg glad for at eg får hjelp. Eg får heldigvis hjelp denne gang av pappen i dei første mnd for det er dei som eg har slete mest med før. Takk for at du e så ærlige å dele Irene <3 det betyr MYE for meg at eg får slike tilbake meldinger!!! Knip fra meg til deg.

      Slett
  2. Godaste Ann Helen <3
    Det var sterkt av deg å dele dine innerste tanker og følelser!

    SvarSlett
    Svar
    1. Kven du er viet eg ikkje siden du har valgt å vera anonym, men det har ikkje så mykje å sei. Eg vil uansett dei tusen takk for fin tilbakemelding. Setter pris på det. Klem

      Slett
  3. Fineste du, dette var sterkt og tøft! ♡
    Håper du får den hjelpen du trenger, så lenge du trenger den:)
    Jeg kan på en måte kjenne på det du skriver, selv om det for meg ikke er fødsels relatert er nok mange av symptomene det samme... jeg er ikke like tøff som deg.,, men kanskje en dag!

    Ønsker deg og dine alt godt, og håper du klarer og kose deg med de små innimellom "slagene" og de tunge dagene - husk, tiden går veldig fort:))

    Heia deg!
    Stoooor klem ♡

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Lija <3 tok ei tid før eg klarte å bestemma meg om eg tørte å dele dette innlegget, men har bare fått positive og fine meldinger tilbake så det har vert godt. tusen hjarteleg takk for fin kommentar av deg. Fin søndagskveld ønskes deg frå meg

      Slett
  4. Du er sterk! Sjøl om du tenke.... Sterk? Eg er absolutt ikkje sterk! Eg er svak! Eg har falt.... Det er ikkje ein nederlag å innrømma eit problem! Tvert imot! Det er ein seier!! Ein kan ikkje gå rundt som ein skuespiller 24/7, før eller seinare kommer teppet til å falle! Og d er bedre å ha kontrollen enn å bli hevet ut i stormen! Eg e stolt øve deg! Du skal kje bry deg m fasada! Fasaden ødelegger lykken....

    SvarSlett
    Svar
    1. Snille gode Diana:) Takk for veldig fin kommentar, eg setter SÅ stor pris på slike støttende ord. Har vert flau over meg sjøl i høst som har følt meg så svak men ser nå at detta har styrka meg, og ikkje minst at eg har lært mykje av å faktisk visa mitt sanne ansikt og sei at eg har det ikkje så bra som eg later det til. Og nå som eg faktisk har det litt bedre så ser eg som du seier at det er bedre å ha kontrollen enn å bli hevet ut i stormen. Nå føler eg at eg sitter i førersete og kjører, ikkje baksetet der livet kjører meg.
      Klem

      Slett
  5. Hilsen Diana (dianaousdal på ig)

    SvarSlett
  6. Jeg er ikke en bloggleser må jeg innrømme, men måtte innom her etter å ha fulgt deg på IG og beundret bilder av det lekreste av det lekre hjemmet ditt...og når jeg så leser dette innlegget blir jeg både glad og trist på en gang. Så bra at du deler! Du er nok ikke den eneste som har hatt og kommer til å ha det sånn, både i forbindelse med svangerskap og ellers i livet. Jeg tror nok flere sliter med slike følelser og tanker enn vi vet, så det er så bra at man får tabuet vekk fra dette. Man er ikke svak fordi man er deprimert, man kan ikke bare ta seg sammen og komme over det. Ikke at jeg har vært i din situasjon noen gang, men jeg har jo såpass empati at jeg forstår at andre kan ha det skikkelig tøft selv om alt ser strålende ut på overflaten. Det ER et veldig krav til perfeksjon i dag, det tror jeg vi alle kjenner på. Man skal ha lydige barn som er flinke på skolen, man skal følge opp ungene på utallige fritidsaktiviteter og helst være foreldrekontakt for minst tre av de og stille opp på dugnader opp og i mente samtidig som man skal holde hjemmet plettfritt, servere en næringsrik middag laget fra bunnen, trene selv minst tre ganger i uken, alltid se fresh og bra ut og ikke minst være nyforelsket hele tiden selv om man har vært gift i ti år...er det rart man blir utslitt og deprimert? Det må være lov å sette ord på hvordan man virkelig har det i stede for å late som. Gir deg en god klem og håper virkelig at det hjalp deg litt på vei å dele dette. Jeg kommer definitivt til å følge bloggen din videre :-) Klemmer fra @frufjellstad

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Trude. Så kjekt at du faktisk har vert inne på bloggen min å tatt deg tid til å lesa innlegget mitt "bak fasaden". Det å ta seg sammen har fått ein heilt annen betydning for meg nå etter å ha vert deprimert, for er det noko eg kunne tenkt meg så skulle eg ønska at det var så enkelt som bare ta seg sammen for å fått utført ein aktivitet eller lignade, men kroppen og hode henger ikkje med slik som før. Ønsket er der men energien borte vekk og troen på at ein klarer å fullføre er ikkje tilstede. Uff ja kravet er MYKJE større enn eit vanlig menneske skal kunne klare meiner eg, og eg er ein av dei som har prøvd til nå å få alt til å virke så perfekt og presset meg for å klare å strekke over alt, men så sa det stopp. Og eg ser med dei høge krava at det mest sannsylig vil være fleire det stopper opp for. Og ja det har hjulpet meg enormt å dele dette innlegget og faktisk vist mitt sanne ansikt. Eg har bare fått gode ord og tilbakemeldinger og det har vert godt å kunne lese på slike meldinger som det du skriver når eg plutselig får ein litt "tung" dag. Så tusen takk Trude for fine ord.
      Klem

      Slett
  7. Me som er din nærmaste familie har vist litt korleis du har hatt det den siste tida og i svangerskapet. Når du har hatt det vondt så har me hatt det vondt, og når du har vert glad så har det medført at me har fått gode dagar. Me ønsker alltid at våre nærmaste skal ha det godt og vil gjerne hjelpa til uansett tid og stad. Men det er ikkje alltid så lett å hjelpa, og uansett så føle ein seg ofta hjelpeslaus.
    Eg meiner at du gjorde rett i å skiva om korleis du har hatt det, og me ser at du har komme styrka ut av det. Då eg kom på sjukehuset dagen du hadde gitt oss eit nytt barnebarn, og såg at du var sterk og glad for den ny fødde då var det som ei stor bør blei tatt av skuldrene mine. Me var jo redde for at depresjonen kunne slå sterkt ut like etter føddselen, men du såg glad og lykkelig ut den kvelden. Ein ny fin gutt var fødd, og han likna på deg slik du var da du var nyfødd. Det kan nok komma nye tunge stunder i framtida også, det er vel ingen som slepp klar, men me er her og stiller alltid opp for deg / dåke og vil prøva å hjelpa til så godt ein kan. Vær åpen når ein har det vondt, og ikkje steng alt inne, for det er skadeleg i lengden og kan gå ut over andre også. Håpar du snart legg ut bilder av den nyfødde. Mvh pappsen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg e ganske imponert av at pappen min på nå 60år er så "moderne" som følger bloggen min og faktisk legger igjen ein kommentar. Setter stor pris på all støtten eg har fått av dokke, dagane mine hadde vert enda tyngre hadde det ikkje vert for deg og mamma. Var ganske spesiell den følelsen eg fikk då eg møtte Aron for første gang, eg har ikkje følt anna ein kjærlighet ovenfor han siden dagen han blei født. Blir nok nokre tøffe dagar i framtida men nå nyte eg bare at kvardagen går så bra som den går. Prøver så godt eg kan å leva i nuet.

      Slett

1000-takk for at du legger igjen ein kommentar sjå meg. Det varmer:)